Inngåelsen av ekteskap er på flere måter inngåelse av en juridisk avtale mellom ektefellene. Rent økonomisk har det blant annet den konsekvensen at ektefeller blir lignet under ett, og det oppstår en underholdsplikt som innebærer at ektefeller har et økonomisk ansvar for hverandre under ekteskapet.
Men hvordan er det med gjeld? Finnes det en adgang for en ektefelle til å stifte gjeld med virkning for den andre? Har for eksempel den ene ektefellen adgang til å ta opp et lån for å finansiere et bilkjøp som begge ektefellene blir ansvarlige for overfor kreditor?
Hovedregel
Hovedregelen i ekteskapsloven § 40 er at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen. Dette innebærer at dersom den ene ektefellen pådrar seg et lån eller et erstatningskrav i eget navn, vil ikke den andre ektefellen automatisk bli ansvarlig for denne gjelden kun i kraft av ekteskapet.
Det grunnleggende prinsippet om at hver ektefelle hefter for egen gjeld, samsvarer med prinsippet i ekteskapsloven § 31 om at ekteskapet ikke medfører noen begrensning i en ektefelles rett til å råde som en eier under ekteskapet.
Unntak – krav om særskilt hjemmel
På tross av hovedregelen i ekteskapsloven § 40 om at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre, åpner bestemmelsen opp for unntak der det foreligger en særskilt hjemmel.
Slik særskilt hjemmel kan være avtale mellom ektefellene eller hjemmel i lov, særlig ekteskapsloven § 41.
Avtale mellom ektefellene som særskilt hjemmel
Det finnes flere muligheter for ektefeller til å avtale en felles gjeldsordning. Dette kan enten forekomme gjennom uttrykkelige avtaler eller såkalte stilltiende avtaler om felles gjeldsansvar.
Sistnevnte variant, såkalte stilltiende avtaler mellom ektefeller om felles gjeldsansvar, reiser en rekke problemstillinger. Høyesterett behandlet en aktuell problemstilling i sak inntatt i Rt-1996-1666. I nevnte sak hadde ektemannen tatt opp et lån på kr 300 000 for rehabilitering av felles bolig. Kvinnen hadde undertegnet en pantobligasjon og en bekreftelse på låneopptaket, men var ikke overfor banken medansvarlig for det aktuelle lånet. Lånet ble således tatt opp av mannen alene.
Høyesterett kom likevel frem til at kvinnen også heftet for dette lånet. Retten la i sin vurdering vekt på at kvinnen ved undertegnelsen synes å ha vært klar over at lånet ble tatt opp, og at hun eide halvparten av boligen og at rehabiliteringen ville føre til forhøyet økonomisk verdi i boligen.
Representasjonsregelen i ekteskapsloven § 41 som særskilt hjemmel
I ekteskapsloven § 41 fremgår følgende:
«En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov. Dette gjelder også leie av felles bolig».
Bestemmelsen åpner altså for at en ektefelle i tre tilfeller kan stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen. For det første er det adgang til dette for «vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna», for det andre kan gjeldsstiftelse skje ved «vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefelles nødvendige behov» og for det tredje ved «leie av felles bolig».
Hva som vil anses som «vanlige avtaler om det daglige husholdet», vil avhenge av hva slags økonomi ektefellene har. Det vil med andre ord være variasjoner i hva som anses som normalt. Dette vilkåret er en rettslig standard som åpner for at vurderingen kan falle forskjellig ut etter som samfunnsforholdene endrer seg. Rene luksuskjøp vil imidlertid uansett økonomi i ekteskapet falle utenfor virkeområdet til ekteskapsloven § 41.
Uttrykket det «daglige» hushold avgrenser mot engangsanskaffelser, som for eksempel møbler og biler. Også begrepet «husholdet» setter grenser for representasjonsretten. Dette innebærer at innkjøp som skal brukes i ektefellens næring faller utenfor retten til å stifte gjeld på den andre ektefellens vegne.
Husholdet er imidlertid ikke begrenset til innkjøp av mat, men kan også omfatte ytelser som strøm, telefon og TV-lisens. Dette innebærer at den ene ektefellen har adgang til å tegne slike abonnementer med den virkning at begge ektefeller blir ansvarlige for regningen overfor leverandøren.
Typiske eksempler på utgifter til oppfostring av barna er avtaler om innkjøp av mat og klær, samt avtale om barnehage eller SFO-plass.
Også for alternativet om «vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefelles nødvendige behov» er det vanskelig å trekke grensen. Et eksempel på «nødvendig behov» fra rettspraksis er rutinemessig tannlegebehandling. I dagens samfunn kan det tenkes at også enkle behandlinger hos frisør, hudpleier eller anskaffelse av hverdagsklær omfattes.