Høyesterett avsa 14. mars 2017 dom i en økonomisk straffesak som gjaldt betydelige skatteunndragelser og brudd på bokføringsloven (HR-2017-553-A). Forholdene var begått for flere år siden. Dommen viser at den nye straffeloven, som trådte i kraft 01.10.15, tidvis må anvendes på forhold begått da straffeloven av 1902 gjaldt.
Dommen er også et godt eksempel på at saksbehandlingstiden hos politi og påtalemyndighet kan få stor betydning ved utmåling av straffen. I mange saksforhold, kanskje særlig i økonomiske straffesaker, tar det ofte lang tid fra handlingene er begått og til saken pådømmes i retten. Lang saksbehandlingstid kan være i strid med menneskerettighetene. Ren «liggetid» eller inaktivitet hos politiet vil ofte være nok til å konstatere brudd på EMK artikkel 6.
Høyesterett har tidligere slått fast at slik liggetid ikke trenger å være så lang før EMK anses krenket. Et hovedsynspunkt har vært at straffen ved liggetid av noe omfang kan reduseres innenfor samme straffart. Foreliggende sak er et godt eksempel på at det ikke bare sees på inaktive perioder under etterforskingen, men også på den samlede saksbehandlingstid fra saken ble påbegynt til den kommer til doms, og at straffen da endres til en mildere straffart, i dette tilfellet fra ubetinget fengselsstraff til betinget fengselsstraff. Et utgangspunkt på ubetinget fengsel i seks til syv måneder ble redusert til 120 dager betinget, først og fremst på grunn av tre års liggetid i strid med Grunnloven § 95 første ledd første punktum og EMK artikkel 6 nr. 1.