I forbindelse med arbeidstvister oppstår det ikke sjeldent situasjoner hvor arbeidsgiver påtar seg å betale arbeidstakers advokatkostnader. Dette kan eksempelvis skje i forbindelse med sluttavtaleforhandlinger, eller i andre situasjoner hvor arbeidstaker har ansett det nødvendig å skaffe advokat for å ivareta egne interesser. Arbeidsgiver kan i et slikt tilfelle velge mellom to alternativer: Enten så kan pengene utbetales direkte til arbeidstakers lønnskonto, eller så kan arbeidsgiver motta faktura fra arbeidstakers advokat.
Det første alternativet er i utgangspunktet uproblematisk. I et slikt tilfelle vil arbeidstaker motta penger fra arbeidsgiver til dekning av sin advokatregning, og advokatregningen sendes som normalt fra advokaten til arbeidstakeren som klient. Det er i det andre tilfellet, der hvor arbeidsgiver dekker advokatutgiftene ved betaling av faktura, at spørsmålet om merverdiavgift og fradragsrett dukker opp.
Hva er fradragsrett?
I Norge er det slik at virksomheter som driver merverdiavgiftspliktig virksomhet, har fradragsrett for merverdiavgift (mva.) i den utstrekning det foretas en anskaffelse som er til bruk i den merverdiavgiftspliktige virksomheten. Spørsmålet om fradragsrett er kun aktuelt i de tilfeller arbeidsgiver driver merverdiavgiftspliktig virksomhet, og dette legges derfor til grunn som en forutsetning for den videre fremstillingen i artikkelen.
Fradragsretten innebærer at virksomhetene kan fradragsføre merverdiavgift som betales på egne anskaffelser ved kjøp av varer og tjenester. Grunnlaget for fradragsretten følger direkte av merverdiavgiftsloven § 8-1. Merverdiavgift som betales på arbeidsgivers egen advokatregning, vil derfor være fradragsberettiget etter disse reglene.
At betaling av egen advokatregning gir fradragsrett, betyr imidlertid ikke at dekning av arbeidstakers advokatregning gir fradragsrett. Flere virksomheter synes å overse denne nyansen, og det oppstår ikke sjeldent diskusjon rundt håndtering av faktura fra arbeidstakers advokat ved avtaleutforming og oppgjør etter arbeidstvister.
Lovens ordlyd stiller krav om at tjenesten anskaffes av virksomheten, og at tjenesten skal benyttes i egen avgiftspliktig virksomhet, for at det skal foreligge fradragsrett. Det er lagt til grunn i rettspraksis at anskaffelsen må være relevant, og ha en nær og naturlig tilknytning til virksomheten for at den kan gi fradragsrett.
Spørsmålet som oppstår, og som ikke sjeldent diskuteres i praksis, er om arbeidsgiver ved dekning av arbeidstakers kostnader kan si at anskaffelsen har en nær og naturlig tilknytning til virksomheten, slik at denne utgiftsdekningen gir fradragsrett etter merverdiavgiftsregelverket. Arbeidsgivers fradragsrett i slike tilfeller beror på hvilket tidspunkt, og på hvilken måte, avtalen om kostnadsdekning ble inngått.
I det følgende skal vi se nærmere på tre ulike situasjoner, og hvordan disse påvirker arbeidsgivers rett til fradrag.
Arbeidsgiver engasjerer advokat for arbeidstakeren – full fradragsrett
Dersom arbeidsgiver engasjerer advokat på vegne av arbeidstakeren, vil arbeidsgiver kunne kreve fullt fradrag for påløpt merverdiavgift.
Dette er fordi arbeidsgiver i en slik situasjon selv har tatt initiativet til advokatbistanden, og dermed faktisk er kjøper av tjenestene. At arbeidsgiver ønsker at arbeidstaker skal ha juridisk bistand, eksempelvis for å få prosessen inn i et riktig spor så tidlig som mulig, vil også kunne sies å være i arbeidsgivers interesse. En arbeidsgiver vil normalt ha en generell interesse i å unngå konflikt, samt sikre samhandling og medvirkning fra sine ansatte på en god måte. Anskaffelsen vil dermed kunne anses å være til bruk i arbeidsgivers avgiftspliktige virksomhet, selv om advokaten i den konkrete prosessen representerer arbeidstakerens interesser. I et slikt tilfelle vil begge vilkårene for fradragsrett være oppfylt, ved at arbeidsgiver er reell kjøper av tjenestene og at anskaffelsen er til bruk i arbeidsgivers avgiftspliktige virksomhet.
Arbeidsgiver trer inn etter at arbeidstaker har engasjert advokat – delvis fradragsrett
Dersom advokat allerede er engasjert av arbeidstaker når arbeidsgiver trer inn og tilbyr å dekke fremtidige kostnader, vil arbeidsgiver kunne kreve fradrag for merverdiavgift fra det tidspunktet avtale om kostnadsdekning inngås.
I praksis forutsetter fradragsrett i et slikt tilfelle at arbeidsgiver har en klar og tydelig avtale med advokaten om kostnadsdekning. Det er ikke tilstrekkelig at arbeidsgiver kun gir uttrykk for sin vilje til å betale – det kreves en faktisk avtale om at arbeidsgiver er ansvarlig for kostnadene.
Arbeidsgiver vil i et slikt tilfelle ikke kunne få fradrag for utgiftene som allerede er påløpt før avtalen ble inngått. Arbeidsgivers dekning av utgifter før avtaleinngåelse anses som erstatning til arbeidstaker, og ikke som et kjøp av tjenester til bruk i sin virksomhet, slik fradragsretten forutsetter.
Arbeidstaker har kjøpt advokattjenester – ingen fradragsrett
Dersom avtale om kostnadsdekning inngås etter at arbeidstaker har engasjert advokat og kjøpt tjenestene, har arbeidsgiver ikke fradragsrett for anskaffelsene. I et slikt tilfelle vil vilkårene for fradragsrett ikke være oppfylt. Dette er ofte tilfellet ved forhandlinger av sluttavtaler, eller i en oppsigelsessak.
Årsakene til dette, er at fradragsretten forutsetter at kostnadene er påløpt som en del av arbeidsgivers nødvendige og virksomhetsrelaterte utgifter. Når en arbeidstaker har engasjert advokat og påtatt seg å betale for tjenestene som utføres, kan ikke arbeidsgiver betrakte betalingen i ettertid som fradragsberettigede driftskostnader.
Arbeidsgivers kostnadsdekning vil i et slikt tilfelle være en erstatning til arbeidstaker for pådratte utgifter, og må anses som et avtalerettslig forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
Avsluttende bemerkninger
Som fremstillingen ovenfor viser, avhenger arbeidsgivers fradragsrett i stor grad av både hvordan og når avtalen om kostnadsdekning blir inngått. Det er derfor viktig å sikre klare avtaler, på et tidlig tidspunkt. Både arbeidsgiver og arbeidstaker burde også være bevisst på hvilke situasjoner som kan gi rett til fradrag.
Avslutningsvis nevner vi at det ikke er problematisk at arbeidsgiver betaler arbeidstakers faktura i seg selv. Arbeidsgiver må imidlertid, på selvstendig grunnlag, vurdere om det foreligger fradragsrett på anskaffelsen i tråd med merverdiavgiftsloven § 8-1. Advokaten som yter tjenesten må også vurdere om fakturaen kan stiles til arbeidsgiver, eller om dette vil utgjøre brudd på bokføringsregelverket. På generelt grunnlag er det vår vurdering at advokatfirmaer bør avstå fra å stile fakturaer til andre personer eller virksomheter enn dem som reelt sett er advokatens klient, og dermed reelt sett er kjøper av tjenesten.