Høyesterett avsa 5. april 2017 dom i en sak der en dødssyk far kort tid før han tok sitt eget liv hadde solgt en odelseiendom til sin yngste sønn (sak HR-2017-716-A). Eldstesønnen, som var bedre odelsberettiget, mente han hadde rett til å overta gården på dødsboskiftet etter faren, og at han da skulle nyte godt av det såkalte åsetesfradraget som er nedfelt i bestemmelsen om åsetestakst i odelsloven § 56.
Eldstesønnen gjorde forgjeves gjeldende at farens overføring til den yngste sønnen var en såkalt ugyldig dødsdisposisjon han ikke trengte respektere, og da slik at eiendommen måtte tilbakeføres til dødsboet og utlegges ham selv (som det eldste barn) til en gunstig pris (åsetestakst). Dersom den uhelbredelig syke farens overføring av gården måtte anses som en dødsdisposisjon, ville eldstesønnen ha krav på å overta gården til åsetestakst. Høyesterett kom enstemmig til at overføringen var en livsdisposisjon, og måtte respekteres av eldstesønnen. Selv om den dødssyke faren solgte til yngstesønnen kort tid før han selv tok sitt eget liv, mente retten at overføringen hadde realitet «i levende live» for faren.
Dommen er et eksempel på at domstolene i svært få tilfeller underkjenner arvelaterens eiendomsoverføringer gjort i den siste livsfase, selv om det klare hovedmotivet for selgeren er å fordele arven eller omgå odels- eller åsetesrettslige regler. I saken slo Høyesterett fast at dersom den eldste sønnen likevel ville kreve å overta eiendommen, måtte han gjøre sin odelsrett gjeldende på alminnelig måte, og da uten at han ville ha krav på åsetesfradraget i odelsloven § 56.
Dommen er interessant særlig ut fra et arverettslig perspektiv for grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, men også ut fra forholdet til odelsloven, og da særlig til reglene om åsetesrett og åsetestakst.