Den 2. mai 2019 avsa Høyesterett dom i en sak om vederlagsjustering som følge av en betydelig økning i sprengningsvolumet i forhold til det entreprenøren hadde lagt til grunn for prisingen av sprengningsarbeidene.
Bakgrunnen for saken var at Statens vegvesen (byggherre) hadde engasjert en entreprenør for å bygge ut en ny veiparsell. Prosjektet ble utført som en utførelsesentreprise med enhetspriser, og var basert på NS 8406:2009.
I konkurransegrunnlaget var det blant annet opplyst at massenes volum ved sprengning i veilinjen utgjorde 110 000 m3. Videre var det opplyst at areal for rensk av bergoverflate utgjorde 24 000 m2. Det viste seg senere at det faktiske arealet utgjorde omkring 48 000 m2. I tillegg hadde Statens vegvesen utarbeidet tverprofiler for hver tiende meter på strekningen som viste hvilke sprengningshøyder entreprenøren kunne forvente langs strekningen.
Entreprenøren valgte å kalkulere sprengningsarbeidene basert på en gjennomsnittlig sprengningshøyde med bakgrunn i opplysningene om massevolum og areal, men det ble ikke sett hen til opplysningene i tverrprofilene. Dette medførte en vesentlig for høy sprengningshøyde, noe som innebar at sprengningsprisen var satt altfor for lavt.
Høyesterett tok utgangspunkt i at avtaler mellom næringsdrivende skal tolkes objektivt, og at byggherren bærer risikoen for at opplysningene i konkurransegrunnlaget er korrekte, mens entreprenøren bærer risikoen for egne kalkyler.
Spørsmålet ble deretter om konkurransegrunnlaget gav entreprenøren klar nok informasjon til å beregne sprengningsarbeidene, og om entreprenøren hadde opptrådt som en normalt forstandig tilbyder i forbindelse med kalkuleringen.
Høyesterett kom til at kalkulasjonsmetoden (gjennomsnittsberegning av sprengningshøyder) lå innenfor det som kunne forventes av en normalt forsvarlig tilbyder. Videre uttalte Høyesterett at det var en nær indre sammenheng mellom opplysningene om volum og areal, og at posten for rensk av bergoverflate derfor var relevant for kalkulasjonen av sprengningsarbeidene. Høyesterett fant heller ikke at tverrprofilene gav tilstrekkelig grunnlag for å korrigere prisen, og at opplysningene i tverrprofilene uansett ikke rokket ved at det var gitt en faktisk uriktig opplysning.
Høyesterett kom på denne bakgrunn til at byggherren hadde gitt en uriktig opplysning som hadde hatt betydning for entreprenørens prising, og entreprenøren hadde derfor krav på vederlagsjustering.